Du er nå logget inn!
Tekst og illustrasjon: Eli Johanne Borgos
Snart er studietiden over, og jeg har mange bekymringer rundt det å gå ut i jobb. Det er i underkant av tre måneder til masteroppgaven skal leveres inn. Etter 19 år på skolebenken skal jeg ut i arbeidslivet og finne meg en fulltidsjobb. En voksenjobb. For samtlige i klassen betyr det usikkerhet rundt hva som skjer etter 15. mai. Hvem får en relevant jobb, og når? Kommer folk til å skjønne kompetansen vår? Og som om det ikke holder med de vanlige, er en slik omveltning grobunn for en god porsjon sykdomsrelaterte bekymringer også.
Det betyr ikke at kronikere har forrang på bekymringer, men litt ekstra inspirasjon til kvernetanker er det jo.
Jeg bekymrer meg for at jeg plutselig skal bli syk og ikke få ferdig masteroppgaven. Jeg bekymrer meg for at sykdommen og jeg skal oppleves som en belastning på min fremtidige arbeidsplass. Og jeg bekymrer meg for at åpenheten min rundt Crohns skal skremme bort potensielle arbeidsgivere som googler meg.
For det er ikke stuerent å snakke om sykdom i arbeidslivet ennå, og i alle fall ikke når man har en lavstatussykdom som i tillegg ofte kan føre til en (for utenforstående) mystisk vedvarende utmattelse. For ikke å snakke om at psykisk helse er utfordrende å ta opp! Som fremtidig HR-menneske er jo dette noe jeg vil jobbe med, men det forutsetter jo i første omgang at noen i det hele tatt vil ansette meg.
Så hva skal vi gjøre, da?
Sykdommen er det lite å få gjort noe med; den er der, og vi kan ikke ønske den bort. Det går imidlertid an å endre på hvordan man tenker om fremtiden og om bekymringene. Noen bekymringer kan være produktive ved at man setter i gang handlinger, for eksempel å lese stillingsannonser og skrive søknader. Andre bekymringer kan dra deg ned og suge energien ut av deg. Og er det noe vi ikke trenger, så er det enda en ting som suger energi!
1. Kartlegg energityvene
Berge, Dehli og Fjerstad har skrevet boken «Energityvene,» hvor de tar for seg metakognitive teknikker, som betyr at man tenker på hvordan man tenker.
For det første må man bli klar over egne bekymringer; når kommer de, hvor lenge blir de, og hva handler de om? Mine bekymringer rundt jobbmuligheter kommer gjerne når jeg i utgangspunktet kjenner meg sliten og kroppen ikke oppfører seg som den skal, eller når jeg får enda et avslag på en jobbsøknad.
2. Snakker bekymringsmonsteret sant?
For det andre finnes det tiltak man kan igangsette når man har identifisert kvernetankene: Én ting man kan gjøre er å undersøke tanken nærmere. Hvor sannsynlig er det egentlig at jeg plutselig skulle bli så dårlig at jeg ikke får ferdig oppgaven min? Kroppen min responderer godt på den nye medisinen og jeg har ennå til gode å bli så akutt dårlig at jeg ikke får gjort noe som helst. Jeg gir det en 1 på en skala fra 0 til 10.
Et annet tiltak er å slutte å argumentere tilbake når bekymringsmonsteret står og skriker inn i øret at jeg aldri kommer til å få meg jobb. Du vet hvor produktivt det er å argumentere mot en treåring? Det er det samme, bare med bedre ordforråd:
«Du får deg aldri jobb,»
«Jo, det ordner seg,»
«Nei, ingen vil ansette deg,»
«Jo, jeg kan jo masse,»
«Men de vil ikke ha noen som er syk,»
«Men jeg fungerer jo som regel helt fint,»
«…helt til du ikke gjør det,»
«Men jeg kan jo jobbe hjemmefra,»
«Og bli enda sykere?»
Det eneste du oppnår er å slite deg ut, for bekymringsmonsteret har uendelig med krefter. I stedet bør man se på bekymringsmonsteret og tenke «der er du,» og ikke krangle tilbake.
Tenk så lite det monsteret må føle seg når du i tillegg sier «kom tilbake kl. 15.45» og setter opp et treminutters møte!
Det krever trening, men ved å lage kontortid for bekymringene kan man i større grad unngå at de krangler i tide og utide.
3. Fyll tiden med glede
En tredje ting jeg synes hjelper er å gjøre noe som aktiviserer meg og gir meg glede. Når jeg setter i gang med et syprosjekt kan jeg bli så oppslukt at samboeren må tvinge meg til å ta pauser for å spise. Og bekymringer har jeg i alle fall ikke tid til! I tillegg føler jeg mestring når resultatene er så håndgripelige. Det kan også være så enkelt som å gå en tur i parken eller legge ansiktsmaske og lakke neglene.
Det er selvfølgelig mye enklere sagt enn gjort, og det krever haugevis med trening. Det finnes også en ting som heter å bekymre seg for mye over at man bekymrer seg – det skal jammen ikke være lett!
Og skal jeg si dere en skikkelig teit grubletanke som jeg har?
Jeg bekymrer meg for at dere som leser dette, og som selv har Crohns eller ulcerøs kolitt, ikke synes at jeg er syk nok.
For jeg har ikke stomi, jeg studerer og har deltidsjobb ved siden av – jeg er ikke god nok på å ha Crohns. Hvem er jeg til å fronte sykdommen, liksom?
Poenget er at man aldri kan vinne over bekymringsmonsteret; i følge monsteret er jeg både for syk og for frisk på en og samme gang! Men jeg skal i hvert fall ikke gi det en megafon og døgnåpent kontor.
Eli Johanne er LMF-medlem og har bloggen https://kroniskharmonisk.com
Har du skrivetrang og lyst til å gjesteblogge på LMF-bloggen? Da kan du sende et innlegg til webredaksjonen@lmfnorge.no så tar vi kontakt.
Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!
Bli medlem