Du er nå logget inn!
Tekst: Marte Hegstad
Jeg hadde akkurat fylt 15 år og fem dager. Ja, for det var akkurat da ulcerøs kolitt brøt fram med et pang – sånn type in medias res – rett inn i dramaet, som vi lærte om i norsktimen den gangen. Et ganske heftig, litterært virkemiddel. Skal love deg at det ble litterært og heftig i mente.
Mine sunne 50 kilo ble raskt redusert til 40. Ballkjolen jeg hadde tigget til meg av mamma til skoleballet en måned før, hang ikke på de ikke-eksisterende puppene mine. Hadde skaffa meg den kjekkasen av en deit, men jeg klarte nesten ikke å danse fordi jeg hadde vondt i magen, og nipplesene mine hele tiden trua med å hoppe fram og gjøre meg til latter for hele skolen.
Jeg ble bare dårligere, og legen skrev ut sterioder: Prednisolon - Djevelens medisin. Fremgangen ble raskt stor. Etter et par uker var ikke bare fremgangen stor, men også ansiktet mitt: jeg utviklet et såkalt månefjes og så ut som en sprekkeferdig, lyserød badeball. Min 40-kilos kropp fikk et hode som hadde passa bedre på en voksen plugg på 150 kilo.
Etterhvert fulgte kroppsvekta samme trend som trynet. Dessverre skjedde det altfor fort hos en liten kropp, både kinnene og lårene mine revnet så de fossblødde. Jeg måtte gå med bandasje på lårene, og var redd for at noen skal se hvordan jeg egentlig så ut under klærne. For det var faen meg ikke særlig flatterende.
Mental oppkast
Parallelt var ungdomstida i full vigør, men jeg misset ut. Lata som jeg syntes det var «dritkjedelig» å være på fest, fikk stempel som prippen. Sannheten var at jeg følte meg naken. Uansett om jeg hadde vært kledd i bobledress, ville lydene fra magen – og dessverre også de eksplosive utbruddene fra «bak-kanonen», gjort at jeg følte meg så sykt avkledd. Det hjalp heller ikke at trenden var korte magetopper og tettsittende bukser; hvordan i svarte skulle jeg få skvisa ei pløsete kortisonrompe inn i ei åletrang Miss Sixty-bukse?
Og så kom jo videregående skole, og jeg fikk meg kjæreste. Jeg spydde litt innvendig av tanken på mitt eget utseende, så hvordan ville han reagere om jeg tok av meg klærne? Ikke turte jeg fortelle ham om sykdommen min, heller. Det gikk faktisk så langt at kjæresten min trodde at jeg hadde Bulimi - at jeg løp så ofte på do for å stikke fingeren i halsen. Det var først da jeg ble konfrontert med dette, at jeg måtte krype til korset og fortelle om den pinlige sykdommen.
Og han ble værende.
- Utrolig nok, tenkte jeg.
Utlagt tarm
Jeg takker Gud for at jeg hadde kjæreste den skjebnesvangre dagen da tykktarmen takka for seg, og utlagt tarm, en stomi, var et faktum. Sjøanemone på magen. Slimete og ekkel. Kunne ikke følt meg styggere.
Da jeg senere ble singel, var jeg ikke spesielt høy i hatten på dating-fronten.
For hvem i huleste er det som sitter og forteller om «pose på magen» på byen, liksom? Det brakte jo som regel fram «fantastiske» konnotasjoner hos de fleste. Da jeg oppfordret de i klassen til å spørre om det de lurte på, var det første spørsmålet jeg fikk:
– Hvordan er posen din, sammenlignet med en bærepose fra Rema?
Spørsmålet taler for seg.
Dårlig skremselspropaganda
Det skulle imidlertid vise seg at en stomi duger dårlig til å skremme bort folk. Det var en periode jeg hadde en beundrer som gikk litt for all inn, jeg ble ikke kvitt ham. - Nå kan jeg endelig bruke stomien til noe nyttig! tenkte jeg, og utformet en lang og ekstremt grafisk sms hvor jeg beskrev meg og stomien min som en omvandrende dritekanon med et hint av tåfis slæsj gammelost.
Det hjalp ikke, og dagen etter kom fyren med en bukett roser på døra. Moralen er; utseende betyr faktisk ikke alt. Fyren med manglende antenner ble et slags bisarr vendepunkt.
Selvopptatthet
Nå som jeg er 29 for andre gang, har jeg lært meg at mennesker er sabla selvopptatte. Om jeg skulle dratt på deit med Ola Nordmann, er sjansen stor for at han sitter bak kaffekoppen og stresser over hvorvidt jeg merker de krypende vikene hans, eller om den vitsen han dro kanskje var litt teit. Han har med andre ord mer enn nok med å bry seg om sin egen usikkerhet, enn å tenke på at genseren min er 7,28 mm skjev der stomien Clark Kent (som i Supermann) er strategisk plassert.
Strandliv
Jeg har hatt/har det fysisk beintøft til tider. Etterhvert har jeg utvikla en slags «fanden-holdning». Hvorfor i h skal ikke jeg få lov å kose meg på stranda? Så kjipt som jeg har hatt det, fortjener jeg faktisk å kose meg ekstra mye! Når jeg i tillegg er født badenymfe, blir det faktisk helt idiotisk å skulle la min fysiske innpakning hindre meg i å kose meg.
Så da jeg i 2011 flytta til Australia for å studere, var jeg ekstra bevisst på å ikke skjule posen da jeg bada. Det satt folk rundt meg som var overvektige, solbrente, en kis med hårete baller som stakk ut av den altfor trange Speedoen, arr på ryggen og you name it. Vi har faktisk alle vårt, og vi har like stor rett til å dra på stranda, hele gjengen!
Vi er bare mennesker, og vi har rett til å holde hodet hevet - avkledd eller påkledd, stomi eller strekkmerker, på stranda eller på skoleball.
Har du lyst å skrive?
Som medlem kan du få gjesteblogge her på LMF-bloggen. Send en mail til webredaksjonen@lmfnorge.no
Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!
Bli medlem