Du er nå logget inn!

Min side login

www.lmfnorge.no

Om du er betalende medlem og har registrert din e-postadresse hos LMF kan du logge deg inn i innloggingsbildet under.

Ønsker du å registere eller endre din e-post, kan du klikke her.

Ved første gang innlogging eller ved glemt passord trykk på knappen passord.


Meny Min side

Nyhetsarkiv

TRIN-studien: Store forskjeller på hvor lenge IBD-ere går på biologiske legemidler

TRIN-studien: Store forskjeller på hvor lenge IBD-ere går på biologiske legemidler

Hva innebærer egentlig dette for pasientene?

Publisert: 26.06.2019

TRIN, en studie med analyser fra norske helseregistre med data for alle pasienter med ulcerøs kolitt og Crohns sykdom  viser at det er forskjeller på hvor lang tid pasienter med ulcerøs kolitt og Crohns sykdom følger behandlingen med ulike biologiske legemidler før de avslutter.

Biologiske legemidler kan være f. eks. Remicade, Humira, Entyvio eller Simponi
Studien ser på registre med pasienter fra alle sykehus i Norge, og viser betydelige forskjeller på hvor lenge pasientene blir stående på ulike biologiske medisiner, både den første og andre biologiske medisinen de blir behandlet med.


Pasienter som får Remicade eller tilsvarende som sin første biologiske medisin blir stående lenger på behandlingen før de slutter, sammenlignet med de som får Humira som sin første biologiske medisin. Det gjaldt både pasienter med ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

For pasienter som hadde byttet biologisk medisin og så fikk sin andre biologiske medisin, ble de som fikk Entyvio stående lenger på behandling før de sluttet, enn de som fikk Remicade (eller tilsvarende) eller Humira, både innenfor ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

Studien er utført av Universitetet i Oslo i samarbeid med Oslo Universitetssykehus, og ble i mars publisert ved den 14.kongressen til European Crohn’s and Colitis Organization (ECCO) i København.

Les mer om studien her og her

Tekst: Marte Hegstad
Illustrasjon: Fra TRIN-studien (1, 2)
Foto: Pixabay

Universitetet i Oslo har nylig gjennomført et større norsk studie (TRIN) i samarbeid med Oslo Universitetssykehus.

Studiet ser tilbake på data samlet i helseregistre og som er designet for å beskrive hvordan pasienter med inflammatorisk tarmsykdom blir behandlet og hva som senere skjer med dem.

Det er tidligere publisert og presentert flere analyser fra studien, blant annet funn rundt geografiske forskjeller i bruk av kirurgi og biologiske legemidler i Norge (1).

Studien er utført av Universitetet i Oslo i samarbeid med Oslo Universitetssykehus, basert på data fra Norsk Pasientregister og Reseptregisteret. Funnene reflekterer derfor reell sykehuspraksis slik det er rapportert, fra alle Norges sykehus.

Store ulikheter i hvor lenge pasientene står på biologiske medisiner
Funnene fra den seneste analysen viser signifikante forskjeller på hvor lenge pasientene blir stående på ulike biologiske medisiner over en treårsperiode.

Det er totalt 4557 pasienter med i datautvalget, hvorav 2113 fikk biologisk behandling for ulcerøs kolitt, og 2444 for Crohns sykdom i perioden 2010-2017.

Pasientene ble fulgt frem til stans i den aktuell behandlingen, død eller slutt på oppfølgingstiden.

Hvorfor er slik info så viktig for forskerne?
– Denne type data er viktige for å vise den praktiske bruk av biologiske medikamenter, ikke minst ved å kunne gi et inntrykk om det er forskjeller mellom medikamentene, sier en av forfatterne av abstraktet, professor Bjørn Moum ved Oslo Universitetssykehus.

Det er viktig for forskerne å oppdage eventuelle forskjeller i virkning mellom medikamentene

Crohns sykdom
Resultatene for Crohns sykdom viste at etter tre år sto 50.3% av pasientene som fikk Remicade eller tilsvarende som første biologiske medisin fortsatt på sin behandling, sammenlignet med 40.5% av de som ble behandlet med Humira.

For de som fikk sin biologiske medisin nummer to, sto 42.4% fortsatt på Remicade eller tilsvarende etter tre år, 42.8% sto fortsatt på Humira og 69.8% sto fortsatt på behandling med vedolizumab.



 

 

 

 

 

 

 

Ulcerøs kolitt
For pasienter med ulcerøs kolitt sto 42.7% av pasientene som fikk Remicade eller tilsvarende som første biologiske medisin fortsatt på sin behandling etter tre år, sammenlignet med 28.7% for Humira og 33.7% for Simponi.

For pasienter på sin andre biologiske medisin, sto tre år senere 35.9% fortsatt på Remicade eller tilsvarende, 32.3% sto fortsatt på Humira, 43.7% på Simponi og 58.8% sto fortsatt på behandling med Entyvio.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva forteller resultatene oss?
Studieresultatene viser at for både ulcerøs kolitt og Crohns sykdom sto pasienter signifikant lengre på Remicade eller tilsvarende enn på Humira når disse ble gitt som første biologiske medisin.

For behandling med biologisk medisin nummer to sto de som ble behandlet med Entyvio signifikant lenger på sin behandling over en treårsperiode før de sluttet, sammenlignet med både Remicade eller tilsvarende og Humira, for både ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

– Resultatene forteller noe om hvor lenge vi kan forvente at en pasient på respektive biologiske medikament blir stående på behandlingen ved henholdsvis første behandlingsforsøk og ved neste valg av biologisk medikament. Derimot har vi ingen opplysninger om årsak til å stoppe behandlingen - utover at vi må forvente når det byttes biologisk medisin - at grunnen kan være manglende effekt eller bivirkninger av førstevalget, forteller Moum. 

Professoren sier at årsaken til kortere behandlingstid for adalimumab (Humira) sammenliknet infliximab kan vi kun spekulere i.
– Men vi finner at færre pasienter på adalimumab får samtidig immunhemmende behandling, noe som kan tenkes å gi større sannsynlighet for antistoffdannelse og sekundær behandlingssvikt.

Professoren legger til at andre årsaker kan være dårligere medikamentetterlevelse ved hjemmebehandling (sc. injeksjon) sammenliknet med dem som får intravenøs behandling på sykehus.


Prisen på biologisk medisin bør ikke trumfe hensyn til livskvalitet for pasientene. 

 

Hvilke konsekvenser har dette for pasientene?
– Konsekvenser av dette har i studier vært økte behandlingskostnader utover medikamentutgifter ved sykehusinnleggelser, og kanskje også økt risiko for operasjoner så vel som dårligere livskvalitet for pasientene, sier Moum.

Det bør derfor i lys av de årlige LIS-anbudene i Norge også vurderes annet enn pris ved valg av biologisk behandling, et valg som også i noen grad bør involvere pasientene,» avslutter professor Moum.

 

Oppgitt interessekonflikt for LMF: Studien har mottatt finansiell støtte fra Takeda som er annonsør for oss. 

Arkiv Nyheter

Arkiv Blogg


Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!

Bli medlem