Hvordan føles det egentlig å ha fatigue - kronisk utmattelse?

Av og til så er en sliten i det sekundet en våkner etter ei lang natts søvn - uten å ha rukket å gjøre en fuckings liten ting en gang.

Publisert: 11.11.2019

Tekst: Marte Hegstad
Foto: Pixabay

Å ha fatigue er ikke det samme som å være sliten. 

Det er heller ikke det samme som å være dødssliten. 

Manflu kommer ikke en gang i nærheten
Se for deg at du har influensa og 40 i feber, men en deadline på jobb gjør at du må jobbe overtid i tre timer. I tillegg har du glemt matpakka hjemme, og akkurat i dag er kantina på jobb stengt.

Når du endelig kommer hjem og skal til å segne om på sofaen, har to-åringen bæsja i buksa og tre-åringen funnet sprittusjen i skuffa og egenhendig dekorert hele barnerommet (du aner ikke hva i helvete samboeren din har drevet med mens de små trollungene fant fram farsken i seg).

Etter å ha fått ungene reine og innsett at tusjen er kommet for å bli, segner du om i senga, uten å ha energi til å dusje bort febersvetten, og uten å ha energi til å spise noe.

Åh, så det er sånn sliten en kan være når en har fatigue, tenker du nå. Hun sammenligner det med en slik djeveldag som den gjennomsnittlige Ola Nordmann heldigvis bare har av og til. Om det er slik ofte, tenker du kanskje, så er nok fatigue ganske så slitsomt.

Men det du ennå ikke vet, er at dette kun er starten. Dette er en god dag for de som lider av alvorlig fatigue. 

Helvete i reprise
En dårlig dag, derimot, starter to uker senere.

To uker senere, hvor du har opplevd den samme mareritt-dagen i reprise hver sabla dag, og samtidig er nødt til å legge deg i senga med visshet om at i morgen, ja da skal en ut og springe maraton. Maraton etter to uker med influensa og overtid hver dag og mangel på både søvn og mat. 

Nå, kjære leser, begynner du å skjønne hvor fæl en dårlig dag for en med alvorlig fatigue, er.

Akkurat slik føler en seg da, som om en har hatt "helvetesdagen" fra introen, i reprise hver dag i to uker. Men realiteten er - at selv om det er slik en føler det, så er det ikke på grunn av influensa.

Ikke overtid. (Mest sannsynlig er ikke en person med alvorlig fatigue, ute i jobb i det hele tatt.)
Ungene er potte-trente.
Sprittusjen er gjemt unna i øverste hylle. 

Det er på grunn av at kroppen har kollapset.
Kanskje på grunn av en handletur på Rema.
En liten gåtur i skogen.
Eller bare det at en leverte ungene i barnehagen, for så å dra hjem å legge seg og sove helt til poden skal hentes.
Og fremdeles være like utslitt, uten tilsynelatende å ha gjort noe som helst. 

Ja, av og til, så er en så sliten i det sekundet en våkner etter ei lang natts søvn, uten å ha rukket å gjøre en fuckings liten ting en gang. 

Hvis en da skal på kafetur med ei venninne, eller ut på et kort ærend, vil en slik form tilsi at dette føles ut som nettopp en (uoverkommelig?) maraton. 

"Ta deg sammen!"
Mange som ikke forstår hva fatigue er eller har opplevd det tett på seg, vil nok kunne ergre seg grønn over slike som "ikke orker noe".
Er det ikke bare å ta seg litt sammen da?
Tenke positivt, brette opp ermene og kjøre på?
«Du ser da så frisk og fin ut,» er en gjenganger i kommentarrekka.

Men det er ikke bare å «ta seg sammen».

Det har jeg prøvd. Prøvd noe innmari, i flere år faktisk. Skrevet masteroppgave bokstavelig talt i senga på sykehuset. Gjennomført Skypeintervju der jeg først kasta opp, for så å besvime, midt i intervjuet, foran et skrekkslagent og bekymra intervju-objekt. Der har vi (sykelig) viljestyrke fra helvete. 

Jeg har dratt på kafeturene, forsert maraton på maraton. 

Positive thinking.

Oversett smerten og fokusert på gleden. 

Gassa på og levd på adrenalinrush av å henge med i denne fremadrasende verden.
 

Mitt beste råd er å slutte å ta seg sammen
"Min kropp er mitt tempel" - sier et gammelt visdomsord. Ved å overse fatigue forvandles tempelet sakte til ei råtten rønne. Og det er den overdrevne viljestyrken som er den store, stygge muggsoppen her. Viljestyrke-muggsoppen som, sakte men sikkert, forvandler det vakre templet til et muggent skall. 

Og jeg kan fortelle dere hvor det har brakt meg: Fra å ha en mild til moderat fatigue (influensa sånn annenhver dag, men verken overtid eller barnetrøbbel), har jeg gått til å bli en levende zombie som tatt ut av TV-serien the Walking Dead, dog heldigvis foruten alt blodet og dramaet. 

Ved å overse signalene fra kroppen, har den milde fatiguen blitt kraftig.

Ved å overse kroppens signaler, mater en kontinuerlig det glupske fatigue-monsteret så det vokser seg stort og sterkt. Og mektig. Sånn har det vært de siste 2,5 årene, og selv den barskeste bodybuilder har lite å stille opp med mot noe sånt. Blir jo en pusling i sammenligning. 

Monsteret som alltid er der
"Å være lenket til senga" er visstnok politisk ukorrekt nå i disse dager. Men det finnes søren meg ikke et bedre uttrykk.
Usynlige lenker, men dog så sterke, så hemmende.
Lenker holdt på plass av verdens største fatigue-monster, som ikke har planer om å løsne grepet med det første. (Eller andre, eller tre...)

Monsteret som, ved å ikke lytte til kroppens signaler, blir foret av nettopp oss selv. 

Be oss ikke ta oss sammen, men spør oss gjerne hva du kan gjøre for å lette hverdagen, slik at en kan starte å leve litt og litt igjen. 

Ei treningsøkt kan være å gå ut med søpla og hente posten. 

En zombie er sakte, men sikkert nødt til å lære å leve igjen, før den kan ut å springe maraton. 

Hvis ikke risikerer en å forbli i en evig zombie-tilstand.