Du er nå logget inn!
Jeg har ligget på badgulvet i fosterstilling og tårene har trillet på grunn av magesmerter. Da jeg først fikk diagnosen totalkolitt (UC) og senere Crohns (MC), så raste kiloene av meg. Jeg sov mesteparten av døgnet. Prøvde jeg å gå 200 meter litt fort, var jeg totalt utslitt og måtte hjem og sove.
Min «følgesvenn», enten på grunn av sykdommen eller av medisineringen, ble fatigue, begynnende benskjørhet, perioder med store muskel og leddsmerter og etter hvert også diagnosen polynevropati (red. anm: Sykdommen innebærer at flere av de perifere nervene i kroppen, særlig i føttene, ikke fungerer som de skal.) I en periode var jeg oppe i 22 tabletter daglig. Det sto ikke så bra til med meg i denne perioden!
Jeg ble utfordret av ungene til å delta på et mosjonsløp som skulle gå om ca. 3/4 år. Jeg foreslo å delta året etter i stedet. Her må jeg si at utsettelsesforslaget mitt var satt frem i et håp om at ungene skulle glemme utfordringen siden det var så lenge til. Men nei, jeg ble stadig spurt hvordan det gikk med treninga! Til slutt bestemte jeg meg for å prøve og trene litt – men bare på gode dager, som det ikke var så alt for mange av!
Jeg startet forsiktig, forsiktig, forsiktig og svært så langsomt. Aller første øvelse var å komme meg opp fra stolen. Da satte jeg meg ned igjen og reiste meg straks opp en gang til. Denne øvelsen gjorde jeg bare en gang om dag den første uka.
Etter mange kreative og forsiktige øvelser, begynte jeg å gå turer i skogen – ikke særlig langt og ikke særlig fort, men det var likevel mosjonsturer i skogen! Etter som månedene gikk, kom jeg faktisk så langt at jeg jogget langsomt noen meter på hver tur dersom jeg var sikker på at ingen kunne se meg.
Etter hvert måtte jeg, litt mot min vilje, gjøre noen erkjennelser. Jeg brukte stadig mindre smertestillende – ja faktisk nærmest unntaksvis. I samråd med legen ble stadig mer medisin seponert (red. anm: seponere er å avslutte en behandling). Daglig ble medisininntaket etter hvert kun ti tabletter. Løpingen min gjorde at jeg ble sulten og spiste bedre. Fra jeg ble syk og var på det dårligste, hadde jeg først gått ned 20 kilo på noen få uker, deretter ytterligere åtte kilo til i løpet av noen måneder. Vektreduksjonen ga næring til sladder om hvor syk jeg var og spørsmål om hvor lenge jeg kunne ha igjen. Dess mer jeg jogget jo mer klarte jeg å ta igjen noe av vekta. Nå er jeg ca. fire kilo mer enn jeg var på det minste. Utseende og gjenstående levealder er ikke noe særlig diskusjonstema lenger blant naboer og venner.
Jeg deltok på mosjonsløpet som jeg var utfordret til. Jeg er nå påmeldt for fjerde året (dersom det ikke blir corona-avlyst i år).
Å være jogger i disse dager er å bli oppfattet likt en ildsprutende drage hvor joggerne spruter om seg med coronavirus, enten en har de eller ei. Tanken om å slutte med mine joggeturer i skogen på de turstiene hvor det er lite eller ingen andre enn meg som bruker, har streifet meg. Er det ikke bedre å la turgåere som gjerne kommer i grupper på to eller tre familier få gå i fred uten å bli utsatt for disse j**la joggerne?
Joggingen min har gjort at jeg har klart å legge på meg noen kilo igjen, og jeg har mer enn halvert medisinbruket mitt. Jeg har gått fra 15 timer fatigue-søvn i døgnet ned til bare åtte timers søvn. Jeg har betydelig mindre vondt i muskler og ledd. Joggingen bremser utviklingen av benskjørhet og polynevropatien (som i verste fall kan gjøre meg til pleiepasient). I tillegg så har jeg nesten ingen plager av UC og MC – jeg er inne i en tilnærmet remisjonsfase.
I alder er jeg rett under den kritiske aldersgrensa for å bli alvorlig syk med smitte. Jeg har laget meg en slags teori om at dersom jeg har fått styrket hjerte- og lungekapasiteten min, så vil jeg kanskje ikke ha den mest fatale utgangen av en eventuell corona-smitte.
Bør jeg droppe joggingen min og heller rusle meg en tur i ny og ne? Bør jeg kjøpe meg hodelykt og heller jogge om natten? Har jeg mindre rett til å bruke turstiene i skogen enn turgåerne? Er jeg bare egoistisk og er en av typen j**la jogger?
Tja, ikke vet jeg – kanskje jeg får gå tilbake til begynnelsen og jogge noen meter når jeg vet at ingen ser meg? Kanskje bør min personlige helsegevinst settes på vent til fordel for flokk-gåerne!
Skrevet av T.H.
Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!
Bli medlem