Du er nå logget inn!
Tekst: Marte Hegstad
Foto: Pixabay
Den 3. oktober publiserte LMF blogginnlegget «Når legen ikke løser løs mage» - skrevet av psykolog Bjørnar Haara i Onlinepsykologene.
Responsen i kommentarfeltet på Facebook ble - for øvrig som antatt - på langt nær udelt positiv:
«Det er bare psykisk» - ja den har vel "ingen" hørt før» (leses med ironisk-sarkastisk stemme for best effekt).
Flere av kommentatorene var tydelig irritert over at selveste Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer knyttet mageplager opp til noe psykisk.
Og jeg forstår de så utrolig godt, her jeg sitter som webredaktør i LMF og følger med. For når jeg leser hva dere skriver er det ikke først og fremst som verken redaktør eller journalist, men som pasient.
Som webredaktør står jeg for at jeg har postet innlegget, hvor Haara prater om udiagnostiserte mageplager som man aldri klarer å forstå seg helt på - og videre kommer med tips til hvordan man for eksempel kan redusere emosjonelt stress slik at man kan lindre og takle mageplagene bedre.
Hadde jeg som webredaktør trodd at psykologen i all fordums arroganse og hovmodighet hadde strødd om seg med begrepet «det er bare psykisk» slik man gjorde i «gamle dager», ville jeg aldri anerkjent ham som en troverdig kilde.
Ikke søren!
Redusert til et lite barn
For, jeg tenker med gru tilbake på en kald desemberkveld i 2003. Kald på så mange måter. Krøket sammen i sykehussenga fjerde uka på rad hvor det eneste inntaket av næring og væske har skjedd intravenøst. Ikke så mye som en ussel dråpe vann klarer å passere magesekken og ned i fordøyelsessystemet uten å utløse tredje verdenskrig.
«Husk at hvis man er litt lei seg så kan det gjøre litt ekstra vondt i magen vet du,» sa overlegen til meg i en barnslig og nedlatende tone - som om jeg var et lite barn.
Den hvitkledde ruvet over meg som lå i senga - klar til å skrive under utskrivelsespapirene.
Hadde jeg hatt nok krefter i kroppen da, ville jeg mest sannsynlig blitt voldelig for første gang i mitt 19-årige liv.
«Ikke faen om jeg drar hjem før dere har gjort flere undersøkelser,» sutra jeg.
Og jeg sutra så lenge og så høyt at det gjorde de.
Ojsann! Her måtte det en operasjon til - lynkjapt.
Med halen mellom beina
«Marte, man må være moden for operasjon; men du - du var nok overmoden,» sa overlegen til meg da jeg våknet etter 11 timer i narkose og med en stomipose på magen.
Denne gangen var tonen svært så ulik den han brukte da han implisitt forklarte meg at «det er nok psykisk». En eksplisitt unnskyldning var det ikke, men både tonefall og den nokså krympende kroppsholdninga sa dog sitt.
Det skal mye til før jeg blir hissig, men ordet «psykisk» - sagt enten direkte og indirekte - var i mange år etter denne episoden det verste jeg kunne høre, og trigget meg hinsides mye.
Noen ord kan favne uendelig smerte
Det ligger så mye smerte i begrepet. Både, historisk, medisinsk, sosialt, fysisk - ja, på alle måter.
Det er mange sykdommer som opp gjennom historien har blitt avskrevet med å «bare være psykisk» - men som viser seg å ha helt konkrete, fysiologiske årsaker.
Samtidig ser jeg i 2019 at, jo, stress kan påvirke det meste i kroppen både fysisk og psykisk - selv om årsaken til plagene ikke nødvendigvis startet med noe psykisk.
Det er dessuten et minefelt å navigere inn på feltet psykisk helse. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er noen fagperson på dette området, og jeg vet at psykiske sykdommer kan være skikkelig hard core - så jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne.
Å diskutere i dette feltet får være opp til de som har greie på det.
Når jeg i dette tilfellet snakker om «det er bare psykisk» er det mer et personlig vitnesbyrd om følelsen av det å ikke bli sett, hørt og tatt på alvor med tarmsykdommen sin.
Det å føle seg underlegen.
Å kjenne på at mange gastroenterologer nærmest bruker ordet «psykisk» som et skjellsord.
Som noe uangripelig, usynlig som man kanskje har påført seg selv.
Som utløser selvbebreidelse, sinne, frustrasjon, oppgitthet og håpløshet.
Ikke riv gulvet vekk under meg
Og håpløsheten er det verste jeg som kroniker kan kjenne på.
Jeg kan tåle så himla mye, så lenge jeg har noe positivt å se fram til.
Men tar du fra meg det - da vet jeg fader meg ikke hva jeg skal gjøre.
Nytt perspektiv
Nå som årene er gått og de verste traumene kun ligger og murrer langt der bak som en distansert drøm, med bleknet smerte og kun noen arr på magen som vitner om det dramatiske som skjedde - klarer jeg å distansere meg fra begrepet «det er bare psykisk».
Kjenner godt på hvordan jeg med enkle valg i livet kan eliminere stressfaktorer og emosjonelle påkjenninger som jeg vet vil forverre helsa mi.
Samtidig som jeg understreker - med trippelstrek i rødt at; ikke faen om stressreduksjon ville stoppa en indre blødning.
Altså - det sier seg selv.
Men om man er kronisk syk er det verd å snu hver jækla lille stein - uansett hva som står skrevet på den;
- stressreduksjon
- bytte av yrke
- finne nye hobbyer
- fire på krava som husmor
- endre kosthold eller
- prøve å redusere emosjonelt stress
Det er IKKE «bare» psykisk - men alt henger sammen.
Og det er dette jeg er sikker på at psykolog Haara mener i bloggartikkelen sin.
Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!
Bli medlem