Erkjennelser fra en student med IBD

Mens andre har vært på fest og kost seg, har jeg valgt å legge meg ekstra tidlig for å lade opp batteriene.

Publisert: 10.05.2017

Tekst: Student med IBD

Av og til kan det føles som jeg er låst til en mye eldre kropp enn det jeg egentlig har. Å alltid takke nei til invitasjoner er ikke gøy, men det er viktig. Man må sette prioriteringer og bestemme seg for hva som er viktigst.

Prioriteringer
Utdannelse og karriere har vært høyt på min prioriteringsliste lenge, men høyere enn det er livskvalitet og komfort. Vil jeg virkelig dra på den festen og føle meg helt jævlig etterpå, eller skal jeg heller sove og ha nok energi til å fullføre neste dag?

Hvis jeg ikke drar, går jeg kanskje glipp av noe veldig morsomt og kan føle meg litt utenfor. Men hvilken verdi har det hvis jeg sliter ut kroppen og ikke kan være med på de få tingene jeg kan i dag? Det betyr jo ikke at jeg aldri skal være med venner, tvert imot.

I periodene hvor jeg er dårlig, har jeg nesten følt det som en helbredelse å omgås med venner. Tankene kan vandre i andre retninger enn skole og magesmerter, og jeg har faktisk opplevd at jeg går færre ganger på do. Gode venner vil forstå din situasjon, undervurder dem ikke! Alle foretrekker en rolig kveld med film og kos i sofaen en gang i blant.

Planlegging
Planlegging har også vært en viktig nøkkel for meg. På mobilen kan jeg lagre alle legetimer, sammenkomster, innleveringer og annet. Dette gir meg kontroll og en viss ro. Ofte lager jeg en skriftlig liste over hva jeg skal gjøre i løpet av en dag. Hvis det er noe jeg ikke får gjennomført, skyver jeg det bare til et senere tidspunkt.

Det går faktisk helt fint! For det er viktig å kunne si nei.

Før jeg fikk IBD var det sjeldent man hørte «nei» fra meg. Jeg skulle stille opp og være med på alt. Og det var gøy. Jeg opplevde det aldri som noe stress, for dette var en måte å holde meg selv opptatt på. Jeg trivdes med alt jeg gjorde. Men så ble jeg syk. Jeg kjempet fortsatt en god stund med å opprettholde min gamle livsstil, men så sa kroppen stadig stopp. Jeg ble oftere sliten, magen ble dårlig og jeg måtte til slutt gi opp mine mange kamper. Planlegging ble langt viktigere ettersom at det var begrenset hvor mye (og hva) jeg orket på en dag.

Livsnyter
På en måte kan man si at jeg er blitt en bedre livsnyter etter sykdommen. Jeg blir tvunget til å ta vare på meg selv, og må nøye med at det er greit å være litt egoistisk i blant.

Skole hadde også en mye høyere prioritering hos meg før. Jeg hadde det som folk ville kalt for «flink pike syndrom». Innleveringer skulle være ferdig en uke i forveien, lekser skulle være gjort samme dag de kom, og en fremføring var ikke god nok hvis ikke Power pointen også var perfekt. Åh som jeg angrer på hvor mye tid jeg brukte på noen usselige små prøver på grunnskolen. Kanskje jeg hadde unngått sykdommen hvis jeg hadde stresset mindre?

Hvordan ser jeg egentlig ut utad?
Utad kan jeg virke som en jente som har det meste på plass. Jeg går et studieprogram som for mange betraktes som vanskelig, har gode venner og en familie som elsker meg. Eller virker jeg kanskje som en lat og kjedelig person som ikke gidder å være med på fest? En som ofte avlyser planer og som i det siste har sluttet å komme på forelesninger.?

Det føles all fall som om ingen virkelig forstår det å leve med en slik kronisk sykdom. Og det er helt ok. For det er få (eller ingen) som vet hva som skjuler seg i undergrunnen. De kan bare føle det de føler og har opplevd selv, med mindre de er tankelesere da.

Jeg tror jeg er blitt litt immun mot hva folk tenker om meg. For det er bare jeg som vet hvordan jeg har det, og dermed er det bare jeg som har retten til å dømme meg selv. Til syvende og sist er det følelsen av de minnene vi har, som vi sitter igjen med. De kan ingen andre styre enn meg selv. For livet mitt er bare mitt, og det er jeg som må løpe på do ørten ganger og være dødssliten hvis kroppen min sliter seg ut, ikke alle andre.