High as a Kite

Det er noe med flyging, vinger og fjær for tiden. Og nei - det handler ikke om små, søte påskekyllinger. La meg få ta dere med.

Publisert: 29.03.2016

Tekst: Silje Kristin Antonsen

Jeg deltok nylig på et foredrag. Karina Hollekim, en av verdens største ekstremsportutøvere, snakket om å våge å drømme. For 10 år siden overlevde hun på mirakuløst vis en alvorlig fallskjermulykke. Hun hadde levd et liv med sjampis til frokost, helikopter til lunsj og ekstreme stunt til middag. Ting jeg aldri har forstått meg helt på. Hun var nemlig aldri redd. Hun beskrev det som en karusell - det evige jaget etter adrenalin. 

Det fatale hoppet ble dokumentert med et kamera på hjelmen hennes. Et panoramasvev. Nydelig natur og skyfri himmel. En leende gjeng med tomler opp. Fritt fall i stor fart. 

Fallskjermen løser seg ikke ut. Bakken kommer i mot. Lyden av en kropp som knuses. Alt blir mørkt. 

Sterkt.

Hun havnet i rullestol, og fikk beskjed om at hun aldri ville kunne gå igjen. Så feil kunne legene ta. Hun var målrettet, innbitt og sta. Og nå - 10 år senere - går hun, kjører nedoverski og er blitt mamma. Basehopp og vingedrakt er passè. Det å være modig dreier seg ikke lenger om å utfordre naturkreftene. Det å være modig handler om å ikke gi seg. Å våge å drømme. 

Like nylig var jeg på cafè med en bekjent av meg. Vi pratet og lo, før hun med behersket stemme fortalte at hun hadde fått en alvorlig diagnose. Hun var redd. Sårbar. Hvordan ville livet bli nå? Ville det bli kort? Hun var preget av situasjonen. Men likevel rolig. «Jeg føler meg så vingeklippet! Vingene mine er for korte, Silje. Jeg må bli modigere». Sa hun. 

Jeg satt og studerte henne mens hun snakket. Denne sjeldne påfuglen. Vakker og reflektert. Raus og omtenksom. Skjør og sterk. Nydelige farger i hår og hud. Hun har mistet bakken under seg. Hun trenger nye vinger. Likevel evner hun å smile og le. Og hun evner å drømme om å sveve mer.  

Hun hadde valgt å foreløpig ikke si det til så mange. Kun de nærmeste, slik at de skulle forstå hvilke tanker som herjet i henne.

Sterkt. 

Modighet har mange ansikter. Modighet handler ikke om å kle på seg vingedrakt eller mestre fart og høyder. Å være modig handler om å være vingeklippet - kanskje for en stund, kanskje for evig og alltid. Men likevel komme seg gjennom. Å være modig handler kanskje mest av alt om den fjærribbede tiden før man våger seg ut i nye drømmer igjen. 

«Jeg må lære meg å fly», sa hun med hamrende fuglehjerte. Jeg tror ikke hun vet at det er nå hun er på sitt tapreste. At vingene hennes er sterkere enn noen sinne. 

Blogginnlegget ble først publisert på Siljes blogg:  http://siljeantonsen.com
Silje er medlem i LMF og skriver for medlemsmagasinet Fordøyelsen.