Du er nå logget inn!
Vi ønsker at denne bloggen skal være et talerør for våre medlemmer og denne gangen har vi fått inn et frustrert innlegg fra en som ønsker at det deles under psudonymet Laura M. Ekornsurd. Hun skriver følgende til oss: –Jeg vil gjerne dele et innlegg på bloggen til LMF da jeg stadig får høre skryt av politikere over hvor flott velferdssamfunn vi har i Norge. Jeg vil belyse en annen side av saken, nemlig at det ikke alltid er like lett å få hjelp når man først trenger det. Her får dere «Laura» sin historie:
Tekst: Laura M. Ekornsrud
Syk, ikke lat
Jeg har Crohns sykdom, som er en kronisk tarmssykdom med tung medisinsk behandling. Kort fortalt har jeg møtt på veldig mange utfordringer i forbindelse med min sykdom i løpet av mine år som student. Jeg slet meg gjennom de første studieårene: jeg så gjerne ville fullføre studiene samtidig med klassekameratene mine, selv om det kostet meg mye slit og krefter. Dessverre forverret sykdommen seg og jeg ble nødt til å fordele det siste året av min mastergrad på tre semestre i stedet for to. Jeg fikk legeerklæring fra fastlegen og godkjenning fra universitetet i Bergen, men det til tross har Lånekassen anset meg som en hvilken som helst student som heller ville ta utdanningen på et semester ekstra. Dermed blir jeg å regen som deltidsstudent og får kun 67% av studiestøtten hver måned.
Merkelig og urettferdig
Jeg har også fått innvilget en ekstra studiestøtte i måned fordi jeg ikke har klart å jobbe ved siden av studiene på grunn av sykdommen. Også denne støtten har nå blitt satt ned til 67%. Jeg undrer meg over hvordan de kan vurdere min arbeidsevne som forhøyet når de samtidig har satt ned støtten og sykdommen min har blitt verre?
Stortinget vedtok i 2016 en plan om å trappe opp utdanningsstøtten gradvis fra 10 til 11 måneder. Det vil si at studenter i studieåret 2018–2019 skal få utbetalt 3 uker ekstra, men dette er heller ikke tilegnet meg da jeg i følge deres definisjon nå er «deltidsstudent». Bare for juni-måned får andre studenter 5600 kroner ekstra (tall for studieåret 2017-2018), mens jeg må bruke tiden min til å kombinere både studier og sykdom, uten å få støtte for det.
Et slit gjennom studietiden
Jeg er enig i at man skal være kritisk med hvem man gir støtte til, slik at ingen utnytter systemet. Jeg mener det derfor er viktig at fastleger vurdere dette med skjønn og ser på hver enkelt sak, slik at man ikke kan jukse seg til mer penger enn hva som er rett. Personlig har jeg virkelig slitt meg gjennom studietiden, som har gått på helsa løs for å fullføre på normert tid. Nå som sykdommen har blitt enda verre så var det ikke noen annen utvei enn å bruke seks måneder lengre. Hvorfor veier ikke min fastleges uttalelse nok til å gi meg støtte allikevel? Hvorfor skal jeg straffes økonomisk for min sykdom?
For meg føles det rart at de setter ned støtte min fordi jeg har blitt mer syk. Det har heller ikke vært lett å få hjelp og veiledning fra Lånekassen. Jeg ringte dem før semesteret begynte og fortalte dem om situasjonen, at jeg var nødt til å bruke tre semester i stedet for to på grunn av sykdom. Da sendte de meg bare en link om noe mer jeg kunne lese, uten noe mer oppfølging. Jeg har virkelig fått kjenne på hvordan det er å være hjelpeløs med en sykdom som er ustabil, som virkelig kan gjøre meg syk og hvordan man skal samtidig skal kjempe mot institusjonene som snur ryggen til. Slik kan det jo ikke være! Er det ikke viktigere å hjelpe de som trenger det til å få en utdanning slik at de med nedsatt funksjonsevne også kan komme seg ut i jobb?
Jeg mener det norske samfunn kan tjene mye på å tilrettelegge for de som trenger det, slik at flere kommer i arbeid og ikke blir arbeidsløse.
Har du lyst å gjesteblogge på LMF-bloggen? Send en mail til webredaksjonen@lmfnorge.no
Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!
Bli medlem