Samfunnet er ikke for alle

Å gå på toalettet er like grunnleggende som å puste, spise og drikke. Hvorfor gjør vi det da så vanskelig for befolkningen å gjøre sitt fornødne?

Publisert: 19.11.2023

Debattinnlegg skrevet av Mads Johansson, generalsekretær i Mage-tarmforbundet

I dag den 19. november er det verdens toalettdag. En markering laget av FN som først og fremst skal sette søkelys på at mange mennesker i utviklingsland ikke har tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold og toaletter. Men også i Norge er det på tide at vi begynner å få øynene opp for viktigheten av denne markeringen. Man skulle tro at det ikke er et problem å gjøre sitt fornødne i et av verdens rikeste land. Slik er det ikke nødvendigvis.

 

Oslo dårligst

I en kartlegging om toalett-tilgangen i et utvalg nordeuropeiske hovedsteder kommer Oslo faktisk dårligst ut. Kartleggingen ble utført av Aftenposten i fjor, og viser at København har en toalettdekning som er ti ganger bedre enn Oslo. Også Helsingfors, Stockholm og Berlin kommer bedre ut enn vår egen hovedstad.

Opptil én million nordmenn lever med fordøyelsesrelaterte plager eller sykdommer, slik som ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, irritabel tarm, refluks, mikroskopisk kolitt med flere. Mange forteller om en hverdag hvor de sliter med å delta i samfunnet på lik linje som andre. De må planlegge sosiale aktiviteter ut ifra hvor det er tilgjengelige toaletter. Dette fører til sosial isolasjon og ekskludering fra samfunnet.

Dette bekrefter også Transportøkonomisk institutt som i juni leverte en rapport som viser at mangel på toaletter oppleves som svært problematisk for personer med mage-tarmsykdommer. I rapporten kommer det frem sjokkerende funn om flere som må gå på do i ei bøtte fordi de ikke finner tilgjengelig offentlige toaletter. Andre unngår å spise dagen før de skal på reise på grunn av mangelen på toaletter.

 

Kutter i do-tilbudet

Tidligere i november ble det kjent at Oslo bystyre nå foreslår å fjerne 45 toaletter fra parker og strender fordi kommunen må spare penger. Dette til tross for at Oslo Bystyre selv har vedtatt en strategi for universell utforming, hvor de skriver at alle skal kunne benytte kommunens utearealer.   

Toalettsituasjonen er neppe noe bedre i andre norske byer og tettsteder, snarere tvert imot.

Å gå på toalettet er like grunnleggende som å puste, spise og drikke. Hvorfor gjør vi det da så vanskelig for befolkningen å gjøre sitt fornødne?

Også i kollektivtransporten har toaletter blitt forsømt. I 2021 klagde Mage-tarmforbundet og åtte andre brukerorganisasjoner inn kollektivselskapet AtB til Diskrimineringsnemda, etter at de stengte toalettene på sine langdistansebusser. Vi vant saken og AtB ble felt for diskriminering. Dette har i ettertid resultert i en forskriftsendring som sikrer din rett til å gå på do i bussen. Likevel er vi langt ifra i mål. Enkelte kollektivselskap dropper nå like så godt toalettet om bord på langdistansebussene. For eksempel kjører selskapet Brakar nå den 3,5 timer lange strekningen mellom Kongsberg og Geilo uten toalett om bord.

Ut ifra dette skulle man nesten tro at å gå på toalettet var et behov forbeholdt de få. Sannheten er at hele befolkningen vil ha nytte av at det satses mer på toaletter i samfunnet.

 

Dobbeltmoralsk

Den politiske viljen til å gjøre noe med situasjonen virker imidlertid å være laber. Samferdselsdepartementet uttalte til NRK at de har ingen planer om å innføre et påbud om toalett i langdistansebusser. Heller ikke Kommunal- og distriktsdepartementet har fulgt opp vår oppfordring om å innføre en nasjonal satsning med en minimumsnorm for offentlige toaletter. Tvert imot uttalte tidligere kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik i januar at offentlige toaletter er kommunenes ansvar. Med Oslo som eksempel er det opplagt at et kommunalt ansvar for offentlige toaletter ikke fungerer. Ansvaret bør ligge nasjonalt.

I regjeringens handlingsplan for universell utforming står det at «Regjeringens visjon er et samfunn der alle kan delta». Likevel er ikke tilgang til toaletter nevnt i det 109 sider lange dokumentet. Samtlige politiske partier på Stortinget har også nedfelt i sine programmer at de skal jobbe for at samfunnet blir universelt utformet.

Dette er hva jeg vil kalle dobbeltmoralsk.

Ved å ignorere et av menneskers viktigste grunnleggende behov i debatten om universell utforming, signaliserer politikere og byråkrater det stikk motsatte. De kunne like godt skrevet i sine strategier, planer og programmer at «Samfunnet er ikke for alle». «Alle skal ikke inkluderes». «Vi skal ikke jobbe for et universelt utformet samfunn». I realiteten er det nettopp dette som signaliseres når toalettilgang ikke prioriteres. En del politikere og byråkrater (ikke alle) står ikke inne for det de skriver i sine egne strategier og programmer.

Politikere og byråkrater må være ærlige og oppriktige med oss, ellers mister de sin troverdighet. Enten må de gjøre noe med toalettsituasjonen i landet, eller de må skrive om alle strategiene og programmene sine, slik at befolkningen ikke blir ført bak lyset.