Du er nå logget inn!
Tekst: Eli Johanne Borgos
I alle fall ikke ennå. Men klokka er jo bare to, så det kan hende at jeg klarer å komme meg inn i normale voksenklær utpå ettermiddagen. Hadde jeg fått bestemme selv, hadde jeg vært oppe på lesesalen tidlig nok til å være den som skrur på lysene. Jeg hadde fått printet ut alt jeg trenger til intervjuene, spist lunsj med de andre på kullet, handlet mat på vei hjem, ryddet leiligheta, laget middag sammen med samboeren min og garantert dratt på fest i kveld.
Men her sitter jeg
Jeg vet at det å dusje og ta trikken opp til lesesalen krever nok energi til at jeg bare måtte ha snudd i døra og dratt hjem til senga igjen. Tarmene er betente, og jeg sliter med fatigue, utmattelse. Jeg vet det går over om en stund, men akkurat nå teller jeg skjeer.
Det er mange måter å beskrive fatigue på. Når Mamma holder foredrag, snakker hun om å ha penger på sparekonto kontra det å måtte bruke kredittkortet fordi det er tomt for penger. Andre igjen bruker skjeer for å illustrere fatigue – ikke spør meg hvorfor akkurat skjeer, jeg har ingen aning! Men det er en greie.
Se for deg at du drar ut kjøkkenskuffa. Når du er frisk, er det så mange skjeer der at du ikke trenger å telle for å se hvor mange det er, eller om du har nok. Når du er forkjøla, er det litt færre skjeer, og ved influensa er det enda færre. Når du har fatigue, har du skuffende få skjeer i den skuffa hver dag. Og så er det slik at hver eneste ting du gjør har en pris. Bare det å stå opp koster en skje. Dusje? To skjeer, flere hvis du har smerter. Lage mat? Jo mer krevende, desto flere skjeer går med. Lese artikler til masteroppgaven? Take all the spoons!
Telle, regne og spare
Så hva gjør du hvis du bare har 20 skjeer du kan bruke i løpet av én dag? Du teller, du regner og du sparer. Jeg har ikke sminket meg eller krøllet håret siden søndag, for det krever skjeer. Jeg tar en god og varm dusj, men leggene har nok glemt hvordan en barberhøvel ser ut. Jeg kler på meg en treningstights og en stor genser, for treningstightsen er jo, som kjent, den sosialt aksepterte pysjbuksa. Og hvis jeg må på butikken/apoteket/posten trenger jeg ikke å bytte fra pysj til jeans, for det koster faktisk en teskje. Lesesalen er byttet ut mot sofakroken. De dagene jeg er på jobb (usminket og med håret i en enkel flette) må jeg sove i to-tre timer etterpå. Vi lager middag sammen, men jeg ender ofte opp på den stolen som står på kjøkkenet mens samboeren lager resten.
Det som er mest teit er likevel ikke at jeg er sliten hele tiden. Det dummeste, teiteste, kjipeste, mest bedritne er at jeg ikke kan være den vanlige, effektive multitaskende meg som lager middag, samtidig som jeg snakker i telefonen og baker speltbrød. Og det er ekstremt frustrerende.
Men enn så lenge er det bare å spare på kreftene, grave seg ned i tide og vente på at det går over.
For det gjør det.
Har du lyst å gjesteblogge på LMF-bloggen. Ta kontakt med webredaksjonen@lmfnorge.no
Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte Mage-tarmforbundet og vårt arbeid til å melde seg inn i vår organisasjon. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!
Bli medlem