Den halvnakne sannhet

Halvnaken med stomipose i et klaustrofobisk prøverom - da gjelder det å ikke treffe på den blonderte duracellkaninen som lurer på om du trenger spesialklær.

Publisert: 20.03.2019

Tekst: Stine Disen
Bilde: Pixabay

I stedet for å tagge føkkings slitne syke kropp på doveggen har jeg skrevet småmuntert om å være #utmattet og #usynligsyk med upopulære diagnoser.

Om skammen når det likevel trer frem.
Om begrensninger og utilstrekkelighet.

En dag vil jeg kanskje skrive om latterliggjøring og bagatellisering, og om dem som mener jeg og andre skal ta oss sammen og bare tenke positivt. Kanskje jeg må ta doveggen i bruk da!

skriver LMF-medlem Stine Disen innledningsvis i epost til redaksjonen.

Å kjøpe bh - et uoverkommelig prosjekt?
Helt siden oktober har jeg hatt behov for nye. Onsdag tok jeg endelig turen. Jeg dro til en undertøysbutikk for å kjøpe bh'er.

Hvorfor det er et stort prosjekt og noe som havner langt nede på lista vil du skjønne når du leser. 

Den umulige gjøremålslista
Vi har vel alle sagt 'skal bare først' og skjøvet ting nedover på lista, og når du stort sett har kapasitet til å gjøre én eller to ting om dagen og maks ti på en god uke, tar det et vondt år eller fem å komme seg gjennom.

Prøv å lage en gjøremålsliste for neste måned med kun 10 punkter per uke! Trekk fra en til trening og to til helsetjenester, så har du 7 å gå på. Regn med to handle- eller gåturer og middagslaging tre dager, så sitter du igjen med 2 aktiviteter.

Hva vil du bruke dem til? Kaste alt for mye oppsamlet glass i returboksen eller ta den kaffen med en venninne som er utsatt gang på gang?

Uansett hvordan lista ser ut må du stryke noe, og 'kumulere' hvis noe er veldig viktig. Noe av det som faller ut av lista vil aldri komme opp igjen; det viser seg å ikke bety nok i livet ditt slik det er nå. 

Kjøpe bh med tarmen på lag?
Innkjøp av bh'er er for meg en sånn greie. Det er noe du gjør bare hvis flere ting inntreffer samtidig, som at en planlagt aktivitet faller ut av lista i samme øyeblikk som du glaner oppgitt på en tom hylle i skapet ditt.

Og hvis du er så heldig å føle deg litt ok og ikke så svimmel som vanlig, og den konstante hodepinen har tatt en ørliten pause.

Føret må være bra, så du tør å kjøre. Men tarmen må også være på lag, for du vil jo ikke stå i et prøverom og lage lyder og lukter som sprer seg i den lille butikken med pikant undertøy ytterst på stativene. De brukbare og trauste henger alltid bakerst eller ligger nedpakket i en skuff. 

Det er svært uvanlig at alt dette skjer på likt. Og siden det er så sjelden må du benytte sjansen til å kjøpe flere bh'er. Da bør du helst ha litt penger fra nav på kontoen også. 

Onsdag skjedde det. 

En liten øvelse jeg skulle gjøre som frivillig ble strøket av programmet, jeg var dresset for å møte folk og hodet var innstilt på "oppgave". Så jeg tok sats, ignorerte sjøgangen og dro avgårde!

Frykten for den blonderte duracellkaninen med skingrende stemme
Vel fremme lusket jeg litt rundt butikken for å se hvem som var på jobb. Hvis den grusomme var der, hun som ustanselig kommer inn i prøverommet og skal kjenne på og spørre om alt, ville jeg gått igjen.

Så ille kan det da ikke være, tenker du. Men å stå i det klaustrofobisk lille prøverommet, halvnaken og halvfeit, med en ekstra utvekst og pose på magen som fylles ukontrollert når det passer minst, det er ikke tid og sted for nysgjerrige blikk og spørsmål fra en blondert duracellkanin.

Hadde hun enda spurt hvordan bh'en satt men neida; med en skarp stemme som bærer gjennom hele butikken spør hun om ikke jeg må ha skreddersydde klær som har en sånn spesiell kropp.

Hun var heldigvis ikke der. 

Den stille modelltypen
Jeg fikk i stedet hjelp av en høyreist modelltype, som prøvde å bonde med den halvfeite kunden ved å løfte opp blusen og vise sin egen bh og smekre kropp, og kom med den ene bestselgeren etter den andre.

Men hun var i det minste stille.

Helt til jeg 14 bh'er seinere hørte knising i kroken der to sto og ryddet. Da rettet jeg ryggen, blåste meg opp og slang den jeg likte best på disken. Tre av den, sa jeg og dro hjem og tok siesta som jeg pleier. 

Den kvelden ble det ferdigpizza. 

Og i stedet for å skrive føkkings slitne syke kropp på en virtuell dovegg tenkte jeg at du er tross alt en av de mest normale her i denne gale verden.