DETTE VAR PINLIG!

Les blogginnlegget til Helene om det å slite med å holde igjen når flatulensen melder sin ankomst.

Publisert: 25.01.2021

Tekst: Helene Blommedal
Red: Marte Gylland Hegstad
Foto: Privat (Helene avbildet med munnbind på sykehuset)

Helene Blommedal fra Ullensaker driver bloggen docogdask - ekte og ærlig - hvor hun på humoristisk vis beskriver hverdagen med blant annet kronisk inflammatorisk tarmsykdom (IBD, som ulcerøs kolitt og morbus crohn). Ja, hun har faktisk en egen kategori som bærer betegnelsen «poesi fra do».

I blogginnlegget «Dette var pinlig» skriver Helene svært beskrivende om det å slite med å holde igjen en kranglevoren mage: 

Sykehusbesøket i går gjorde underverker, og medisinen er godt infiltrert alt - så i dag var eg tilbake på jobb. Formiddagen gikk sin vante gang uten ekstra strabaser, mulig kaffe og vann skal ha takken for det. Men etter lunsj merka eg motstand. Siden eg sjelden spiser frokost nettopp fordi eg blir dårlig av det, tenkte eg ikke over at eg fortsatt får vondt etter måltider, så resten av arbeidsdagen ble heller rolig.

Da eg endelig traff sofaen med et godt knirk både i kropp og sofa, var lykken stor, nå skulle eg ikke gjøre mer i dag! Trodde eg… Kom på at eg hadde time hos fysioterapeut, og begynte å grue meg skikkelig. Med en mage i ulage, og bøy og tøy i kne og hofte var det ikke godt å vite hva som kunne skje.

Panikken brer seg av krefter som står over min makt…

Skjelven i kroppen begynte eg å gjøre meg klar, tenkte det fikk bære eller briste. Gølva en «Redugas», gjorde de merkeligste øvelser etter beste evne i håp om å få ut litt vind før eg skulle kjøre, og gikk til og med tur med Tassen uten hell. Men nå måtte eg kjøre!

I det eg parkerte begynte det å romstere litt i magen, men eg måtte bare løpe inn. Der var det som ventet mange forskjellige øvelser eg skulle lære meg, og takk høyere makter for at man ikke kjenner annet enn egen ånde i disse munnbinda, for tror du ikke det lurte seg ut en liten smyger? Virka ikke som hun merka det, og siden det ikke lukta fis fortsatte eg, og lata som ingen ting. Men enn om det bare stoppa her…

«Takk høyere makter for at man ikke kjenner annet enn sin egen ånde i disse munnbinda!»

Etterpå måtte eg innom Biltema, og da kom trangen igjen. Eg kneip så det må ha sett ut som eg var enda dårligere til beins enn hva eg faktisk er, og dette gikk utrolig nok helt fint. Videre inne på matbutikken var magen i gang igjen, men også her klarte eg å holde igjen.

Flira litt for meg selv før eg kjørte hjem, enda så flau eg var…

Da eg kom ut til bilen klarte eg å gli på isen, men eg var så opptatt av å ikke miste bilnøkler og pose at eg glemte egen kropp, og det kom en god braker! Etter å lynraskt ha sondert terrenget fikk eg til min pinlighet se at eg overhode ikke var aleine der. Da var det bare å loffe forsiktig inn i bilen og kjøre pent derifra, og rett hjem vel vitende at eg ikke er aleine…