Egoistisk å få barn som kronisk syk

Publisert: 08.05.2020

Skrevet av Karina Larsen

Jeg husker at jeg som ganske ung gledet meg til jeg ble voksen og kunne få egne barn. Helt siden 16-års alderen har jeg hatt en liste med navneforslag på hva jeg ville kalle mine fremtidige barn. Denne listen har stadig fått nye tilskudd med favorittnavn, mens noen navn har blitt erstattet til fordel for andre. I 2012 ble jeg diagnosert med Morbus Crohn, en alvorlig mage-tarm-sykdom som kan ramme hele fordøyelseskanalen. Jeg har gått flere runder på cellegift, biologisk medisin og steroider. Til tross for det måtte jeg fjerne en del av tarmen. Sykehusinnleggelsene har vært mange. Ofringene i livet har ikke vært få. En dag bestemte jeg meg for å legge drømmen om barn på hyllen. Det er egoistisk å sette et nytt liv til verden når jeg i perioder er for syk til å ta vare på meg selv. Plutselig en dag gikk det opp et lys for meg.. 

Min egen fantastiske mamma ble kronisk syk med en autoimmun sykdom i svangerskapet med meg og jeg har dermed aldri opplevd å ha en frisk mor. Da forstod jeg at tankegangen min hørte til i skamme-kroken og ikke i realiteten. Min mamma ville jeg nemlig ikke byttet mot noe i hele verden. Jeg skal ikke lyve å si at det ikke stadig vekk knuser hjertet mitt når hun ikke har det bra. Hvis det hadde vært mulig ville jeg gjort alt for at hun skulle bli frisk, men ikke èn eneste gang har jeg måttet lide for at hun er kronisk syk. Den kjærligheten, omsorgen, støtten og tryggheten hun gir meg kan ikke måles med noe annet. I mine øyne er hun det aller beste, tøffeste, sterkeste og vakreste mennesket som finnes. En unikt godhjertet person og en løvemamma uten like. Hvis jeg bare blir halvparten så god mamma for mine eventuelt fremtidige barn, som min mamma er for meg og min bror, da er de barna MER enn heldig.

Evnen til å være en god forelder handler ikke om sosial status, yrkesvalg, personlig økonomi eller interesser. Det har faktisk ingenting å si om man mangler èn arm eller fot, har en fysisk sykdom, sitter i rullestol, sliter med psykiske utfordringer, eller har dårlig økonomi. Det er kun det man kan tilby av kjærlighet, omsorg og trygghet som betyr noe. Det er nettopp evnen til å gi dette som definerer det å være en god forelder. Det er heller ikke slik at man kan planlegge seg ihjel, man vet aldri hva fremtiden bringer og man har ingen sikkerhet mot fremtidig sykdom eller ulykke, selv ikke etter å ha fått barn. La oss slutte å være så strenge mot oss selv. Det beste vi har å tilby er ofte mer enn godt nok. Jeg har aldri noen sinne tenkt en vond tanke om andre kronisk syke som har barn, hvorfor skal jeg da tenke annerledes når det er meg selv det er snakk om?

Det sies at det aldri er så gale at det ikke er godt for noe. I løpet av mine år som kronisk syk har jeg fått en enorm forståelse for menneskers utfordringer og jeg prøver alltid å sette meg inn i andres situasjoner, heller enn å dømme eller kritisere. Jeg har lært at vi alle sliter med et eller annet og at det er en grunn for at vi handler som vi gjør. Jeg har også gjentatte ganger bevist at når de jeg er glad i trenger meg som mest, skal det mer til enn en sykdom for å stoppe meg. Jeg har tross alt sovet ute en vinternatt eller to før. Kanskje er jeg bedre rustet til å få barn enn jeg tror? Hvem er vel mer forberedt på og trent til å takle tøffe utfordringer enn de som har på seg boksehanskene i det daglige? Vi kronikere kjemper en kamp på utsiden av bokseringen hver dag og det er akkurat det å kjempe i motgang vi er best til. Det er ingenting som tilsier at Crohns er arvelig, heldigvis. Skulle vi velge å få barn og det viser seg at barnet ikke er friskt, da håper og tror jeg at jeg med min erfaring står i den beste posisjonen til å forstå, hjelpe og tilrettelegge.

(PS! For å unngå spekulasjoner. Vi prøver ikke å få barn for øyeblikket og har ingen planer om å få det i nærmeste fremtid. Jeg er bare ikke bastant lenger på at barn ikke er et alternativ.)