Ekte hverdagshelter

Jeg kunne ønske folk visste hva mennesker med disse lidelsene daglig gjennomgår i faser der sykdommen herjer som verst. Det skal et sterkt menneske til for å få verden til å gå rundt da.

Publisert: 15.04.2019

Tekst: Elin Lunde
Bilder: Pixabay


Jeg ligger i sengen.
Jeg hører fuglene kvitre på utsiden.
Jeg hører bilene kjøre, og hvordan det knaser i grusen når de kjører forbi.
Jeg hører barnelatter. 

Smertehelvete
Tankene strømmer på. Jeg kjenner dynen mot den bare kroppen min, jeg kjenner smertene som stråler oppover ryggraden. Jeg kjenner hvordan jeg vrir meg for å prøve å finne en komfortabel stilling. Jeg setter spørsmålstegn ved mitt eget liv.

Jeg føler hvordan de sterke smertestillende begynner å forlate kroppen. Samtidig er jeg enda helt utslitt av dem. Lettelsen de gir meg når de for et par timer demper smerten, er ubeskrivelig.

Ubeskrivelig godt, og vondt.

For det er midlertidig, det vet jeg.

Men hver gang de setter inn for fullt, tror og håper jeg at det blir bedre nå. 

Den harde realiteten
Realiteten kommer tilbake, jeg presser kroppen ut av sengen, og løper på toalettet. Da er vi i gang igjen. Kroppen er sliten. Men jeg vet det blir mange turer frem og tilbake hit de neste timene.

Kroppen skriker etter mat, men jeg vet det vil gjøre alt verre i dag. «Vent til i morgen», tenker jeg. 

Medisinene er mange.
Håpet og troen borte.
Fortvilelsen kommer krypende, og jeg føler meg hjelpeløs. 

Lengselen etter vår
Jeg kommer meg inn i stuen, titter ut av vindu. Jeg ser vårtegnene, jeg tar meg selv i å glede meg, for så å bekymre meg for alt som vil bli forventet av meg nå som det ikke er «normalt» å oppholde seg kun innendørs lenger. Jeg ser bilen min stå parkert borti gata, det klør i fingrene etter å vaske og gjøre den «vårklar».

Ikke i dag, i dag er ikke en sånn dag. 

Jeg ser en bil soper gatene, folk går turer, det myldrer av folk med stor iver for den kommende årstiden. Jeg står i vinduet, presser hånden mot det. Jeg vet det blir flekker, men jeg bryr meg ikke. Det det kjennes så godt. Kaldt mot hånden, lindrende, og nærmere verden utenfor. 

Jeg lukker øynene, jeg kjenner meg alene, jeg kjenner meg ufattelig trist og jeg kjenner meg et øyeblikk svak. Men det går over fort, for jeg er den sterkeste jeg vet om.

Forståelse: Ekte hverdagshelter finner styrke i smerten
Mennesker som gjennomgår dette og kan relatere til dette, er ekte hverdagshelter. 

Jeg skulle ønske ulcerøs kolitt - som jeg har - blir mer snakket om. Det verste med å fortelle nye mennesker jeg møter om sykdommen er «liksomsympatien», samtidig som du møter ignorante mennesker som tror hele livet mitt er en eneste stor ferie med lite jobb og late morgener. 

Jeg skulle ønske folk visste hva mennesker med disse lidelsene daglig gjennomgår i faser der sykdommen herjer som verst. Det skal et sterkt menneske til for å få verden til å gå rundt da.

Til alle som kan føle det som meg, husk på at du er sterk.

Du er ikke alene, og ingen andre kunne gjort denne «jobben» bedre enn nettopp deg og din unike måte å takle dette på.