Hva gjør man i en krise?

Jeg taklet en heftig krise og er veldig stolt. Det gikk jo fint sier folk. Hva gikk fint? Jeg synes i grunnen ikke at det gikk fint, at det gikk galt, at det var helt krise…

Publisert: 12.07.2018

Dette innlegget ble først trykket i Fordøyelsen nr. 3 - 2016.
Husk at du som er medlem i LMF kan logge deg inn på Min side for å lese tidligere utgaver av Fordøyelsen i vårt digitale arkiv. Er du ikke meldem? Meld deg inn her! 

Tekst: Anonymt leserbrev
Foto:  Juan Pablo Arenas from Pexels

Korkonsert med lekk stomi! 

Det startet med at jeg utfordret meg selv med å dele rom med ei korvenninne på et korseminar, til tross for aktiv Crohns og stomi (utlagt tarm). Jeg har et godt liv, takket være mye arbeid med å endre min tankegang. Jeg prøver å ta hensyn til meg selv og lader batteriet mitt når det trengs. Derfor tenkte jeg at dette kunne være en fin anledning til å øve på å dele rom med andre. Noe som skulle vise seg å fungere bra.

Det som ikke fungerte bra var min stomi. Hva som egentlig gikk galt, vet jeg ikke. Men på seminaret kjente jeg en merkelig lukt og tenkte at det var sidemannen. Etter en stund ble jeg urolig og tok en tur på toalettet for å sjekke utstyr/bandasje. Alt så fint ut, og jeg sendte uroen videre på en sky. Men etter en stund, ny lukt og samme toalettrunde. Ingenting var galt. Så startet konserten og koret sang veldig bra.

Etter første sang ante jeg at noe var veldig galt. Magen rumlet, jeg fikk små kramper i stomien men posen var flat. En plass måtte det være lekkasje, men hvor? Krampene fortsatte og jeg kjente at noe kom ut stomiåpningen men fortsatt uten antydning til noe i posen. Når tarmen oppfører seg slik, så tømmer den seg. Jeg har ikke mulighet til å påvirke det, eller holde igjen.

Noe var helt feil!
Jeg kjente at jeg var veldig svett av å stå i solen. Var jeg ikke vel svett på magen?  Noe var helt feil!  Konserten var halvveis, og  mens vi sang tenkte jeg bare  ” Ikke la noe være galt.. Ikke la det være noe galt…” Jeg husker faktisk ikke at jeg sang etter det.

I det fem  av åtte  sanger var fremført var jeg nødt til å sjekke. Jeg prøvde å trippe rolig nedover til den andre enden av lokalet. Dessverre er det ikke så lett å lure seg usett ut, og jeg oppførte meg rett og slett som om jeg hadde et avtalt ærend midt i konserten. Vel ute på toalettet, ser jeg til min  store skrekk, en stor våt flekk midt på magen (over stomien, av alle steder) Jeg skal spare dere for flere detaljer. Tusen tanker for gjennom hodet.
Hva nå?

–Pust rolig og tenk.. Pust inn og pust ut…Dette kan jeg klare..
Jeg vil hyle …Pust og tenk alternativer.. Klesskift, våtservietter, ny stomipose. Pust rolig inn og ut…

Jeg trippet frem og tilbake i gangen, snek til meg klær og våtservietter fra andre.  Jeg  kom meg tilbake til do og tok av alle klærne mens koret sang så vakkert ”somewhere over the rainbow.” Egentlig hadde jeg bare lyst å sette meg ned å gråte, men samtidig kjente jeg at jeg hadde vilje til å klare en krise. Vilje til å holde meg oppe, vilje til å se etter løsninger.

Jeg fikk på meg reserveutstyret, rene klær og kastet de andre klærne i bosset. Underveis sendte jeg melding hjem: Alt er dumt, stomien er dum, Crohns er dum. Ikke ring meg for da gråter jeg…Ringer når jeg klarer å snakke.

Kunsten å ta i mot omsorg
Siste sang var ferdig samtidig med meg, og mine venner kom ut og spurte meg hva som skjedde. – Er du syk? Falt du?  De snakket i munnen på hverandre. Jeg ba dem vente til alle var kommet, orket bare å fortelle historien en gang. Jeg mobiliserte alle kreftene. Kroppen dirret og stemmen skalv. Da jeg fortalte at jeg hadde hatt et trist uhell og hva som hadde skjedd, fikk jeg mange gode klemmer og det hjalp jo litt. Det er vanskelig å ta i mot omsorg når du jobber med å holde deg oppe. Jeg sa jeg måtte til hotellet for å skifte til bedre utstyr og andre klær. I mitt hode tenkte jeg: Bare jeg kommer meg til hotellet, kan jeg slenge meg på senga og bli der.

En utrolig snill venninne tok kommandoen og ble med meg til hotellet. Hun bakket meg opp og det gjorde så godt. Det var litt vanskelig å slippe henne inn i mitt kaos, fordi jeg ikke er vant med at andre tar kommando over meg (som oftest er det jeg som hjelper andre). Vi ordnet oss på hotellet, dro tilbake til de andre og kom akkurat til middagen. Det kunne ikke passet bedre. Vi spiste god mat, sang litt og danset. Mot alle odds så ble det likevel en festlig kveld. Det tok en stund før jeg ringte hjem, men ut på kvelden var klumpen i halsen borte og jeg tok en telefon. Det gjorde godt å snakke med han hjemme. Jeg fikk oppmuntring om å stå på samtidig som han skjønte at det var en ubehagelig hendelse.

Nei, det gikk ikke bra!
Til dere som svarer meg ”det gikk jo bra” vil jeg si – NEI! Det gikk ikke bra! Det var en veldig vanskelig opplevelse, som jeg klarte å håndtere ved å bruke tankene mine og innlærte mestringsteknikker. Jeg klarte å håndtere krisen, jeg er flink!

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for jeg slapp inn denne gode venninnen og vi har fått ett veldig godt vennskap. Hvis du isolerer deg fordi du har stomi, går du glipp av mye mer enn du aner. Våg å ta deg ut, våg å nyte livet. Det gjør livet så mye bedre.

 

Har du lyst å gjesteblogge på LMF-bloggen? Send en mail til webredaksjonen@lmfnorge.no