Jeg beunder kona mi!

Jeg er kronisk syk. Kona mi er kronisk frisk.

Publisert: 12.12.2017

Tekst: LMF-medlem TH.

Siden vi begge er litt opp i åra så er det jo slik at alderen gir en og annen småplage, men ikke er verre enn at vi stort sett overser de. Men jeg er  kronisk syk, med Morbus Crohn. Kona mi er kronisk frisk.  

Jeg har hatt Crohns i en periode nå. Jeg har fatigue som gjør at jeg sover, i stedet for å snakke med henne. Jeg har dager der jeg ikke orker å være sosial og gå på besøk til vennene våre. Det er dager da hun ser at jeg ikke har noen god periode. Dess lengre tid jeg har hatt Crohns, jo mer beundrer jeg kona mi!

Alt det som plager meg, gjør at jeg beundrer kona mi stadig mer!

At hun gidder.
Hun er en solidarisk person. Når det er noe jeg ikke orker så avstår hun også, i solidaritet og omsorg. Vi har vært gift i over 40 år.  At hun fortsatt gidder å være gift med meg er av og til en gåte. Forstå det den som kan! Jeg beundrer kona mi!

Å ha Crohns er ikke greit. Men å være ektefelle til en som har Crohns tror jeg faktisk må være verre!

Det kan ikke være enkelt å være pårørende, enten det er som ektefelle, som barn, barnebarn eller venner. Å ta hensyn i dårlige perioder er en side av pårørendesituasjonen, men å måtte ta hensyn i gode perioder er en annen side av pårørendesituasjonen.

I de gode periodene må de ta hensyn til at en ikke skal havne inn i nye dårlige perioder. Det er vel også slik at i disse periodene skal vi kompensere for det de dårlige periodene hindret oss i å gjøre. Det kan ikke være enkelt å være pårørende! Jeg beundrer kona mi!

Ung, forelsket og pårørende.
Jeg var godt voksen da jeg ble syk. Vi hadde for lengst feiret sølvbryllup. Vi hadde gått oss til som ektepar. Men hvordan er det å være ung og skulle etablere seg i parforhold? En skal finne en fantastisk person og forelske seg i. I tillegg skal en finne en person som kan gå inn i et langvarig forhold som pårørende, uten å vite hva dette innebærer!

Likemannsarbeidet er et storartet tilbud – for den som er syk. Hvorfor er det ikke et likemannstilbud til de som er i ferd med å etablere seg som kjæreste og kanskje også som pårørende? Det å være likemanns-pårørende behøver ikke å være en ekstra byrde. Å dele den erfaringen en sitter inne med er bevisstgjørende og kan også være sterkt motiverende. Som pårørende er motivasjon en viktig drivkraft.

Påfyll av drivstoff er viktig for i det hele tatt å gidde å fortsatt være pårørende!

Jeg ser for meg tre pamfletter:

• Den ene til den unge med IBD – råd og tips på vei inn i et parforhold.
• Den andre til den som er i ferd med å kunne bli pårørende.
• Den tredje burde handle om vedlikehold av parforholdet.

Det gode liv med en kronisk sykdom som IBD, er med en mulighet til å etablere et velfungerende parforhold.