Kroniker = taper?

Kan jeg som kroniker se på meg selv som noe annet enn en taper?

Publisert: 02.03.2018

Tekst: LMF-medlem T.H.

Da jeg fikk totalkolitt og Crohns gjorde jeg en rekke overraskende oppdagelser: Jeg sov ofte og mye, men jeg våknet hyppig av verkende leddene. Jeg måtte på do i full fart, så bevegelsesradiusen ble begrenset. Jeg ble urolig når jeg hadde diaré med omtrent bare blod. Jeg verket i magen før jeg spiste, når jeg spiste og gjerne etter at jeg hadde spist.

Det var ikke stort jeg orket eller klarte å gjøre. Både verkingen og doløping satte sine begrensninger. Jeg satt mye i Stressless’en i stua, var i nærheten av do, og sov. Det var ikke mye igjen av mitt gamle liv. Jeg ble sykemeldt, så jeg gikk heller ikke på arbeid.

Taper!
Jeg begynte virkelig å se på meg selv som en taper. En som ikke gjorde noe annet enn å snylte på samfunnet. En trygdemisbruker!

Var det slik mitt nye liv skulle bli som kroniker?

Etter en stund begynte selvmedlidenheten min å bli kjedelig og direkte slitsom. Jeg ville ha en annen dimensjon inn i livet! Jeg måtte bare se til å bli flink i noe – et eller annet! Jeg trengte  følelsen av å lykkes. Kunne jeg bare finne et eller annet som jeg kunne sette fokus på som tok vekk noe av taper-opplevelsen.

Sikte mot stjernene
Før jeg ble syk likte jeg å lese krim – skulle jeg bli krimbok forfatter? Før jeg ble syk likte jeg å tegne – skulle jeg bli bildende kunstner? Jeg hadde likt å jogge – skulle jeg kanskje bli maraton løper? Jeg hadde vært interessert i politikk – skulle jeg bli samfunnsdebattant? Jeg hadde trivdes i jobben min og tok stadig tilleggsutdannelse – skulle jeg forsøke å jobben igjen og gjøre karriere?

Jeg innså at dette kanskje var å ta vel hardt i. Var det nødvendig å sikte mot stjernene for å kunne oppleve at en hadde noe en lykkes med, noe en kunne mestre?

Tilpasset målestokk
Mye av det jeg hadde trivdes med tidligere kunne jeg faktisk gjøre i en tilpasset målestokk. Jeg kunne jo skrive uten å måtte bli forfatter, jeg kunne også tegne uten å bli bildende kunstner. Jeg kunne gå turer i nabolaget uten å måtte løpe maraton. Jeg kunne diskutere samfunnspolitikk med min nærmeste familie og jeg kunne kanskje forsiktig begynne å jobbe deltid igjen?

Når jeg tenkte meg om var det i grunn ganske mye jeg kunne gjøre de gangene jeg var våken og ikke tilbrakte tiden på do. Kanskje det ikke var en dum tanke å begynne helt i det små og oppleve at jeg kunne gjøre mer og at jeg hadde framgang?

Jeg var ikke håpløs når jeg fikk tenkt meg om! Jeg var slettes ikke verst. Kanskje kunne jeg til og med si meg litt god? Jeg kunne lykkes!

Jeg er fortsatt meg
Jeg begynte i det stille. Jeg ville ikke måtte gi meg med publikum til stede, da var jeg redd jeg ville få bekreftet at jeg var en taper. Jeg skrev litt og jeg tegne litt når situasjonen tillot det. En dag jeg hadde vært alene og puslet med mine små aktiviteter, «glemte jeg igjen» noen skisser på kjøkkenbordet.

–Er det du som har laget disse?, var spørsmålet jeg fikk.
–Jo, det er da det, svarte jeg stolt

Hvor herlig det er å smake på anerkjennelse! Ikke snakk om at jeg er en taper, jeg er fortsatt meg!

Jeg må nok fortsatt leve med Crohns og de begrensinger dette setter, men det skal ikke få lov å hindre meg mer en nødvendig. Resten av meg er jo frisk. Og viktigst av alt, jeg er fortsatt meg!

Har du lyst å gjesteblogge på LMF-bloggen? Ta kontakt med webredaksjonen@lmfnorge.no