Kronikere som ser friske ut er ikke snyltere.

Fredagskvelden er her og jeg har noe på hjertet.

Publisert: 07.09.2016

Tekst: Ida Vindstad,  Ilustrasjon: Eva Christin Hillestad

Dette er et tema som jeg vet mange friske lurer på. For hvordan kan vi være syke når vi sitter på restaurant og drikker vin en lørdagskveld? Hvor mange har ikke snakket nedlatende om sykemeldte, syke eller uføre? Syke og uføre som er ute å koser seg og tilsynelatende ser friske ut, er lett å dømme som snyltere. Derfor vil jeg forklare noe.

Da jeg ble syk fikk jeg fort en følelse av hva samfunnet forventer av en syk.
Er du sykmeldt eller ufør skal du for Guds skyld ikke smile å være glad. Du må ikke bevege deg utenfor huset iført noe annet en joggebukse og helst skal du ikke ha dusjet på noen dager heller.

Er du syk og får penger av staten skal alle se at du lider. Det beste er at du er så deprimert, så langt nede at du ikke synes i det hele tatt. Du skal nesten være døden nær for å fortjene penger av staten.Slik følte jeg det da jeg ble syk. Jeg er utrolig sosial, så da jeg ble syk fikk jeg ikke bare det ”fysiske livet” snudd opp ned. Det sosiale livet ble knust.

Jeg var bare 17 år da jeg ble syk. På gode dager hadde jeg så lyst til å dra ut å være vanlig ungdom. Jeg hadde lyst til å sminke meg, ta på meg fint tøy og  bare være som alle andre. Jeg ville kjempe for noen timer ”i normalen”. Dessverre førte det til mye snakk. Det førte til at jeg fikk stempel som snylter. Folk mente jeg lot som jeg var syk.

Det var vondt. De som tror dette vet ikke hvor mye det koster for en syk å ta del i det vanlige livet, om så bare for noen timer. De timene du ser meg som frisk har jeg på meg en maske. Jeg biter tennene sammen og later som jeg er frisk. Vi syke mister ikke bare jobb, skole osv... Vi mister det normale sosiale livet. Vi sitter mye ensomme og har ofte et liv vi ikke unner våre fiender.

Hvem skal bestemme at vi ikke får lov til å være ute på kino, restaurant, kafé eller lignende på en god dag? Vi som kjemper 24/7,  for det friske ser som en selvfølge. Vi som gråter oss i søvn natt etter natt fordi vi savner et normalt liv. Skal ikke vi fortjene noen timer livsglede?

Jeg er voksen nå. Jeg blåser i hva andre mener! Jeg fortjener mer enn noen andre å oppleve livet på gode dager. Vi kronikere trenger de timene for å overleve og for å fortsette å kjempe våre kamper.

Vi trenger det for å flykte fra et helvete friske ikke kan forstå. Jeg overlever fordi jeg har mine friminutt. Jeg kan smile igjennom tårer fordi jeg innimellom kan dra ut å late som om jeg er ”vanlig.”

Vi later ikke som vi er syke for å få andres medlidenhet eller for å få skattepengene dine. Vi later som om vi er friske noen få timer slik at vi igjen kan kjempe våre kamper. Ingen skal få ta fra meg livsgleden. Det er den jeg kjemper for hver dag.

Så til dere som lett dømmer andre: Tenk dere om. Min sykdom syntes ikke utenpå. Det betyr ikke at den ikke finnes. Smil med oss, dans med oss og å ta del i våre gode øyeblikk. De øyeblikkene bruker vi til motivasjon når vi er syke. De får oss til å kjempe.

Vi later ikke som vi er syke, vi later som vi er friske!
 

Ida blogger om livet med Crohns og innlegget ble først postet på http://m.crohnsglede.blogg.no 
Her finner du flere av Eva Christins akvareller.

Vil du bli medlem i LMF ? Her kan du melde deg inn: Medlemsskap